«Å lytte når det gjelder» sier sentrale stortingspolitikere.
Vidar Ertzeid Høllen i Søgne
Ordfører Skisland har også en mening om hvem og på hvilken måte man skal forholde seg til lytting, og til folket han er valgt til hovedombud for. Hør hva han sier om dette til NRK Sørlandet: : «Nå har vi i snart 200 år hatt organisering av lokaldemokratiet i kommuner. Det er kommunene og kommunestyrene vi forholder oss til lokalt. Det er det veldig viktig at vi fortsetter med. Ellers kan vi undergrave demokratiet i Norge.» Dette siste må presiseres, folkens: «Det er kommunene og kommunestyrene man forholder seg til lokalt», sitat ordfører Skisland.
Dette siste krever litt nærmere analyser, eller forsøk på å forstå hva som menes: Ordføreren forholder seg altså til kommunene og kommunestyrene lokalt, ellers vil demokratiet i Norge bli undergravd. Så langt er vi enige. Før tvangssammenslåingen hadde vi imidlertid både kommuner og kommunestyrer i Søgne og Songdalen. Velfungerende kommuner der kommunenes befolkning sa tydelig nei til sammenslåing. Det samme gjorde kommunestyrene. Av den grunn må vi rett og slett spørre ordfører Skisland om han ikke forholder deg til disse kommunene og deres demokratiske beslutningsprosesser? For ellers vil jo demokratiet i Norge bli undergravd, hevdes det. Kommunehistorien danner nettopp bakteppe for forklaringsalibiet. En fornuftig, lokaldemokratisk og god historie å bruke.
Men hvor plasseres så Søgne og Songdalen i denne historien? Eller for å spørre på en litt annen måte: Er det etter sammenslåingen bare den nye storkommunen Kristiansand som gjelder for ordføreren og som han forholder seg til lokalt? Og i så fall: Innbyr denne holdningen til å forsvare det historiske lokaldemokratiet også i Søgne og Songdalen, selv om disse kommunene nå er blitt bydeler og utkantstrøk? Eller kan det tenkes at det oppleves en undergraving av demokratiet slik rekkefølgen av det som nå har skjedd og skjer så tydelig viser?
Så til et enda viktigere moment å belyse når man først snakker om å lytte, og om hvem man skal forholde seg til. Som storkommunens og folkets fremste ombud nekter ordføreren innbyggerne i Søgne og Songdalen å avholde folkeavstemning om en eventuell kommuneoppløsning. Bygger denne holdningen tillit mellom bygd og by, mellom bygdefolk og byfolk når ordføreren så fint sier «Vi skal sammen bygge Norges beste kommune»?
Det må til slutt presiseres at i lyttejungelen begynner det å bli ganske så ufremkommelig etter hvert. Gjennom østens tre vise aper, gir den politiske satiren enkelte ganger uttrykk for en følelse av manglende ansvarsfølelse når det lukkes igjen for kunnskap og virkelighetsbeskrivelse. For når vi også opplever at enkelte tar til orde for å lytte til dem som ikke en gang har stemme, synes karakteristikken å være dekkende.
Comments