top of page

Nye Kristiansand – bygd på sviktende grunn: Å føre Stortinget bak lyset


KOMMENTAR: Fra 1. januar 2020 ble Søgne, Songdalen og Kristiansand slått sammen til en kommune etter et vedtak i Stortinget 8. juni 2017. Kritikerne mener den nye kommunen ble grunnlagt på en serie udemokratiske vedtak, brutte løfter, manipulasjoner og feilinformasjon til Stortinget. Erfaringene med den nye kommunen har forsterket denne kritikken, og det kommer krav om at Søgne og Songdalen må opprettes på ny. Argument Agder vil i to artikler se nærmere på prosessen som førte fram til opprettelsen av Nye Kristiansand. I denne artikkelen ser vi nærmere på fylkesmannens rolle og feilinformasjonen til Stortinget.


Artikkel publisert og gjengitt med tillatelse fra Argument Agder



Illustrasjon: Odd Jørgensen




Av Øyvind Andresen, publisert 9/10-2020




Fylkesmann Ytterdahl ville ha fem kommuner i hele Agder


I 2017 besegles skjebnen til Søgne og Songdalen kommune. Søgne hadde eksistert som egen kommune helt fra formannskapslovene ble vedtatt i 1837; Songdalen ble opprettet etter sammenslåing av Greipstad og Finsland i 1964. Men 8. juni 2017 var det slutt. Da vedtok Stortinget, med én stemmes overvekt, at de to kommunene skulle slås sammen med Kristiansand fra 1. januar 2020. Høyre, FrP og Venstre stemte for, de andre partiene mot. Dette skjedde til tross for to folkeavstemninger og to kommmunestyrevedtak året før som sa nei til storkommune, som vi pekte på i forrige artikkel i Argument Agder. For å forstå hvordan dette kunne skje må vi se på fylkesmann Stein A Ytterdahls rolle.




Stein A Ytterdahl ble utnevnt til fylkesmann i 2016. Han har bakgrunn fra Ap, men delte tydeligvis fullt ut Solberg-regjeringens mål om en kraftig reduksjon av antall kommuner. I sin tilråding til Moderniserings- og kommunaldepartementet 28/9-2016 går han inn for bare fem kommuner i hele Agder: «Vi mener at mål og kriterier for kommunereformen tilsier at det arbeides videre mot en løsning med fem store kommuner på Agder, tilsvarende dagens faste interkommunale samarbeidsregioner». Dette til tross for at en rekke folkeavsteminger i begge fylker sa nei. For dette får han ros fra tidligere ordfører Harald Furre som berømmer han for hans «modige forslag» om å nedlegge 25 kommmuner i Agder, ifølge NRK Sørlandet 2/9-2016.




Fylkesmannen er et embete, og intet politisk verv. Men her går Fylkesmannen over til å bli politisk aktivist. Som vi skrev i forrige artikkel i Argument Agder bygger Ytterdahls innstilling til departementet på en feilslutning: I avsnittet med overskriften «Sammenslåinger/drøftinger hvor det er to ja og ett nei» er det en selvmotsigelse i det det kommer fram i teksten under overskriften at «Songdalens ja forutsetter at Søgne også blir med, men Søgne sa nei»


Konklusjonen må bli at i og med at nei-vedtaket i Songdalen ble feil framstilt, ble det oppfattet av Stortinget som et ja-vedtak og derfor avgjørende for at Stortinget vedtok tvang. Da må vedtaket være ugyldig.

I offentlig forvaltning stilles det i utgangspunktet strenge krav til objektiv og saklig informasjon i saksbehandlingen. Disse kravene synes ikke være oppfylt. Feilinformasjon er alvorlig i offentlige dokumenter, særlig i denne saken - den viktigste i Søgne og Songdalens historie etter krigen. Det er svært alvorlig at det i stortingsproposisjonen som lå til grunn for stortingsvedtaket 8. juni 2017 er en rekke feilslutninger og utelatelser. Kilden til disse feilene må stamme fra Fylkesmannens rapport til departementet, datert 28/9-2016.



Mangler og feil i Stortingsproposisjonen


I saksutredningen til Stortinget (Prop. 96 S) som var grunnlaget for vedtaket om tvangssammenslåing av Kristiansand, Søgne og Songdalen, ble det konkludert med: "To av de tre kommunestyrene har fattet vedtak om sammenslåing." (pkt 5.8.1) , "Søgne sitt vedtak om å fortsette som egen kommune sperrer dermed for en sammenslåing» (pkt 5.8.3.1).



Som vi pekte på i forrige artikkel, er vedtaket i Songdalen kommunestyre 22. juni 2016 et nei til storkommune hvis ikke Søgne vil være med. Et nei som blir til et ja i stortingsproposisjonen. Hadde Songdalen blitt definert som nei-kommune, ville to kommuner vært nei-kommuner – både Søgne og Songdalen – og dette hadde sperret for sammenslåing. Da hadde Stortinget ikke kunnet bruke tvang, siden tvang bare skulle brukes i "helt spesielle tilfeller" der én av tre / én av fire sa nei, og den ene ville stoppet sammenslåing.



Kommunalminister Sanner (sjef for saksutredningen) bekreftet dette, etter stortingsvedtaket 8. juni 2017, med følgende: "De beste løsningene er at kommunene selv blir enige. Men i noen tilfeller der en av tre kommuner sa nei, så var det riktig at Stortinget hindrer den ene kommunen å stoppe sammenslåingen."



Feilen gjentaes under pkt. 5.8.3.1 i Stortingsproposjonen:




«To av de tre kommunestyrene har fattet vedtak om sammenslåing. Songdalen ønsker ikke å slå seg sammen med Kristiansand med mindre Søgne også inngår i den nye kommunen. Søgne sitt vedtak om å fortsette som egen kommune sperrer dermed for en sammenslåing som ut fra regionale hensyn er hensiktsmessig. Det har vært en sterk og tverrpolitisk vilje til å få til sammenslåing i Kristiansand-regionen. Ulike innbyggerhøringer har gitt flertall både for og mot sammenslåing i kommunene.»



Dette er heller ikke riktig. Det er ingen tvil om folkeviljen i denne saken. Alle meningsmålinger og innbyggerhøringer viste klart flertall mot sammenslåing i begge kommuner. Oppsiktsvekkende er det også at de to folkeavstemingene 6. juni 2016 ikke blir nevnt i grunnlagsmaterialet til Stortinget.



Konklusjonen må bli at i og med at nei-vedtaket i Songdalen ble feil framstilt, ble det oppfattet av Stortinget som et ja-vedtak og derfor avgjørende for at Stortinget vedtok tvang. Da må vedtaket være ugyldig. Det er også en rekke andre utelatelser og feil i Stortingsproposisjon 96 S.



Verd å merke seg er at Senterpartiet 17/12-2017 la fram et forslag for Stortinget om anledning til omgjøring av vedtak om tvangssammenslåing av kommuner. I dette Stortinget var KrF på vippen, og de stemte i mot.



Søgne og Songdalen står nå igjen med K3 – uten noe kommunedelsutvalg og uten noen intensjonsavtale. De lokale politiske lagene er oppløst. Lokalavisa er nedlagt. Innbyggerne klager på at nivået på tjenestene er blitt dårligere. Beslutningene er sentralisert til Rådhuset i byen.


Kilde:

53 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page
<