top of page

Skolene våre

Oppdatert: 6. apr. 2023

Av Solbjørg Jørgensen


Etter å ha sett forsiden i Fvn 07.03. 23, og lest reportasjen, blir jeg fortvilet, sorgfull og sint. Men ikke overrasket.

Lærerne har ropt varsko i mange år. De har gitt utallige varsler om situasjonen i skolene. De har streiket og advart på det sterkeste, uten å bli hørt. Det er også skremmende av KS som arbeidsgiver, ikke har tatt dette på alvor.

Konsekvensene er store, og vi har visst dette lenge. Som politiker i Songdalen var jeg med på å organisere tiltak for barn og unge ved å opprette enhet for livsmestring, der alle hjelpetiltak var samlet under samme tak. Helsestasjon, barnevern, PPT, sosialhjelp, familiens hus osv. Vi var stolte av dette arbeidet og trodde at robust og faglig tyngde skulle hjelpe. Men hva har skjedd ?

Kommunale skuffer er fulle av tiltaksplaner som sannsynligvis ikke er iverksatt. Mobbing, trakassering og utenforskap har ikke avtatt, heller økt i omfang.

Nyutdannede lærere som er motiverte og fulle av pågangsmot for å gjøre elevene trygge, glade og kunnskapsrike, møter oppgaver de ikke kunne forestille seg. De blir skjelt ut, slått og spyttet på og opplever arbeidssituasjonen som svært krevende.

Hvorfor tar ikke politikerne tak i dette, og hvem sitter med hovedansvaret ? Det er vel oppvekstdirektøren som er øverste ansvarlig. Hun har sammen med staben god kompetanse og høy lønn. Derfor er det underlig at hun ikke har sagt klart ifra om alvoret og iverksatt tiltak som virker.

Et barn som faller utenfor, kan føre til titalls millioner i utgifter i løpet av et liv, samt påføre store menneskelige lidelser for mange.

I hele mitt politiske virke har det vært fokus på forebygging, uten at det synes å ha virket. Nå må en lytte til førstelinjetjenesten, som sier at de trenger flere ansatte i barnehager og skoler for å kunne gjøre noe med dette. Derfor må dette ha høyeste prioritet fremover.

134 visninger

Siste innlegg

Se alle

Comentários


bottom of page