top of page

Udjus sin problematisering

Bryllup blir gjerne nøye planlagt slik at alt skal bli perfekt.


av Per Gunnar Stensvaag

Trysil, forfatter av boka Kaosreformene


En skilsmisseprosess kan være vond, særlig om partene ikke er samstemte. Også for dem som ønsker fortsatt ekteskap, kan det da være like greit å gjøre som med plasterlappen, fjerne den i et rykk.

Solberg-regjeringas kommunereform var et heseblesende kaos. «Det går et lyntog og et hurtigtog», proklamerte daværende lokomotivfører Sanner til dem som skulle smis i hans ønskede hymens lenker, og stakkars dem som da ble stående igjen på perrongen! Prosessene var skjemmet av en rad av tvilsomme gulrøtter, utilbørlig pisk, «frivillig» tvang, og til slutt ren skjær tvang.

Grunnet fusk med fakta ble vedtak fattet på gale premisser helt opp til stortingsnivå. I rettsvesenet ville slikt opplagt føre til ny saksbehandling. Regjeringsskiftet åpnet for nettopp det, noe som har medført kraftige protester fra storebrødrene i de nye enhetene. «Sindige» sørlandske politikere i landsdelens hovedstad, heftig akkompagnert av redaksjoner plassert i Kvadraturen, står fremst på barrikadene.


Er det underlig om de som allerede har blitt overkjørt til gangs, igjen føler seg tråkket på når den lokale maktelite åpenbart mener at den sterkestes rett skal gjelde? Prinsippet om at det er nok at en vil ut, så blir det skilsmisse, er kastet på båten, selv om det er snakk om tvangsekteskap. Folkeavstemning vil de også ha seg frabedt. Bystyret, med kjøttvekt av nettopp byfolk, skal være allmektig. Det blir som ekteskapsrådgivning hvor den vevre kona må holde kjeft.

Disse kreftene viser liten medlidenhet for de tvangs-rammede. «Sviket» er mot dem som eventuelt må avstå nyvunnet territorium, og det problematiseres voldsomt omkring det å gå tilbake til det som var. Er det virkelig slik at Kristiansand ikke igjen kan klare seg i sin 1965 til 2019-utgave? Songdalen og Søgne har åpenbart mer selvtillit. Her sa jo både innbyggerne og folkevalgte nei og mente de utmerket godt kunne klare seg selv, tross alt press i prosessen.


Skremsler om oppløsnings-kostnader ser dessverre ut til å ha virkning, spesielt når det smøres på og sås tvil om regjeringas lovnad om å ta regninga Til dem som i utgangspunktet ønsker lokalt sjølstyre, men faller for økonomi-argumentet, er her en annen parallell til jussen: Kan man der si: «Jojo, men når det er brukt så mye tid og penger på rettssaken og dom har falt, kan ikke den omgjøres uansett om prosess og bevisførsel var feil. Da risikeres også krav om erstatning for tilbragt tid i fengsel?»

Midlene fyker heller ikke ut av vinduet, men pløyes i stor grad tilbake til samfunnet. Erfaringer både fra denne og tidligere sammenslåinger viser også at teorien om stordriftsfordeler slår feil. I den grad man får utgifter, kan de således bli til inntekts ervervelse.

I Fædrelandsvennens 14/11 problematiserer Vidar Udjus 14/11 omkring tidspunkt for eventuell deling. Han antyder at eneste mulige dato vil være 1/1 2028, noe som vil føre til lang og smertefull fjerning av plasterlappen hår for hår, for å bruke metaforen fra innledninga.

Endring av administrativ struktur faller mest naturlig i samband med ordinære valg til respektive organene. Hadde Kristiansand som Ålesund tillatt folkeavstemning, ville Søgne og Songdalen eventuelt kunne blitt gjenopprettet, slik Haram blir fra kommende årsskifte. Empiri viser imidlertid at dette slett ikke er eneste mulighet. Herved deles derfor ymse historiske fakta med redaktøren og hans lesere:

Hovedfeltet kom riktignok i mål 1/1 2020 etter kommunevalget høsten 19. Nye Indre Fosen, Larvik, Færder og Holmestrand samt Trøndelag fylke ble imidlertid til to år før med nødvendige stemmegiving samtidig med Stortingsvalget. Dessuten, hold deg fast, Udjus: Sandefjord, Stokke og Andebu, de flinkeste i Sannes klasse, ble til én allerede i 2017, utenom tur for alle ordinære valg. Slik var det også da Bjarkøy gikk inn i Harstad (2013) og Skjerstad i Bodø (2005), 2 av 7 sammenslåingene under eller som en følge av Ernas tid som kommunalminister (2001-05).

Under sammenslåingsbølgen for drøyt 50 år siden, fant endringer sted alle år fra 1960-68 samt 58, 71, 72 og 74 , dvs. mange ved årsskiftet enten etter Stortingsvalg eller, bl.a. for Kristiansand, etter intet ordinært valg overhodet

Udjus vil kanskje innvende at deling er noe ganske annet, men er det virkelig det? Nye folkevalgte forsamlinger kreves i begge tilfeller. Er det da vanskeligere å gå tilbake til noe man nylig har hatt enn å danne nytt? Uansett er faktum at bare 2 av skilsmissene på 70-tallet kom etter kommunevalget i 75, de øvrige 8 den 1/1 1977. Udjus trenger neppe kalender for å konstatere mangel på landsdekkende valg i forkant.


Historien viser altså at det er fullt mulig å sluttføre delingsprosesser i hvilket som helst partall- såvel som oddetallsår, for Kristiansand også allerede 1/1 2025. Uansett utfall vil det være en fordel for alle parter om man er løsningsorientert framfor å problematisere. Slik vil også Udjus løpe mindre risiko for å påføre seg alt for mange plasterlappen i prosessen.



60 visninger

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page