Her lettes det litt på sløret fra innsiden av storkommunen. Tre mellomledere med innlegg i Fædrelandsvennen om hvordan tjenestene forringes og sentraliseres i en kommune med store økonomiske problemer. Det kuttes i utøvende ledd, mens administrasjonen eser ut:
• Forvaltningsmodellen er lite effektiv. De som behandler søknader om tjenester, sitter både geografisk og organisatorisk langt fra innbyggerne. De kjenner verken innbyggere, lokalmiljøene eller har nærhet til tjenestene som gis. Fagmiljøene som utøver tjenestene, som kjenner lokalmiljøene, innbyggerne og tjenestene blir ikke involvert før kartlegging, saksbehandling og faglig vurdering er gjennomført og vedtak er fattet. Dette medfører at utallige vedtak er lite treffsikre og må endres når tjenesteutøverne har blitt kjent med personene som mottar tjenesten. Med andre ord: dobbelt arbeid.
• Innbyggere i vest har mistet flere tilbud lokalt. Det gjelder både ulike NAV-tjenester, aktivitetstilbud for personer med psykiske helseutfordringer og Drop-in-tilbudet i Livsmestring
• Organisasjonen er for stor. Det vi erfarer er at ingen har oversikt. Det går med mye tid til å lete seg frem til rette instans, både for innbyggere og ansatte.
• Organisasjonen har sterkt silopreg. Det er lite rom og kultur for samarbeid på tvers. Konsekvensen av dette er at vi mister muligheten for å tilby innbyggerne individuelt, godt tilpassede tjenester av god kvalitet.
• Når vi inviterer til tverrfaglig samarbeid blir vi ofte avvist med at vi ikke skal blande oss i saker som ikke tilhører vårt ansvar, eller at det vi spør om ligger utenfor ansvarsområdet til de som blir spurt.
• Vi opplever at organisasjonen er blitt svært topptung. Kommunens idé om å være en samhandlende kommune, en kommune 3.0, gjenspeiles ikke i organisering og drift.
• Som ansatt må man være påpasselig og følge den hierarkiske linjen ledd for ledd, men her viser det seg dessverre å være enveiskjøring. Beslutninger og planer kommer fra toppen og leveres nedover linjene. Det er lite gehør på direktørnivå for erfaringer og vurderinger fra fagmiljøene. Det samme gjelder i kommunens planarbeid på vårt fagfelt. Vi skal ikke se bort fra at nettopp dette kan forklare hvorfor Kristiansand kommune stadig beveger seg i en retning som de fleste kommunene i landet har gått bort fra. Dette gjelder på flere områder: forvaltningsmodell, finansieringsmodell og boligsosialpolitisk modell.